Nepal - noen timer igjen

Tid for å pakke sekken. Timer igjen i Nepal. Vært i Okhaldunga i uken som var. Erik og Kristin gjør en stor innsats der sammen med sine kollegaer på sykehuset. Syntes det var bra å se et annet «mission hospital» iløpet av oppholdet. Det ble også tid til å få med seg Mt. Everest i strålende klart vær uten en sky på himmelen. Ganske så høyt igrunn, selv om det ble på avstand. Nærmeste jeg har vært toppen hittil.

Fikk med meg en «vestlig» konsert i går i Thamel. Truffet kjente. Avskjedsmiddag ikveld. Veldig god trelags sjokolade mousse. Nok en turbohelg i Kathmandu. Moro det, men det skal bli godt å hvile.

Det er blitt natt i Kathmandu. Gikk til gjestehuset i mørket. Noen få taxier ute i gatene. Masse løshunder om natten. Noen i flokk. Og "veldig" hyggelig, når de begynner å knurre, gå etter deg og bjeffe mot deg... Har lyst til å skrive mer, men det blir ikke nå. Ta en titt på bildene for mer «info». Om du har lest bloggen, har du fått et lite innblikk i livet som volontør siste to månedene. Resten blir «privat». For meg er det tid for å pakke sekken og sove litt. Flyet letter imorgen.  Sitter her med utallige tanker, følelser og inntrykk. Jeg reiser fra Nepal med mange minner. Mange gode minner.

Hasta la vista :)

Et kapitell er over

Øyeblikk på øyeblikk. Det er det som sitter igjen i hodet mitt her jeg er i Kathmandu og er ferdig med volontør opplegget i Dadeldhura. Ganske mange opplevelser. Nok å tenke over. Snart siste innlegg fra Nepal. Noen sykehusoppgaver i Okhaldunga også. Men volontør opplegget er mye mer enn bare hovedoppgaven å gjøre en jobb på sykehuset. F.eks. hvordan du bruker tiden din på og utenfor "jobben".

Kom vel frem i dag etter en laaaang busstur. Fikk sove litt. Hørte ferdig nok en lydbok. Har blitt flere av dem. Litt livsvisdom på vegen skader ikke. Og etterpå ble det musikk. Jes Karper er en artist verdt å høre på og Josh Rouse ++. Musikk kan få deg til å drømme om det ene og det andre. Og ellers bra med hyggelig selskap med hun (engelsk lege) på min egen alder som også har vært i Dadeldhura. Hun ble spurt av busseier om jeg var lillebroren hennes :P Fått raffinert engelsken etter ni uker med briter og irer.

Gikk til sengs ca. halv fem om morgenen siste natten i Dadeldhura = en god avslutningskveld. Var "Thanksgiving" siste kvelden i Dadeldhura. Blanding av "bedeshier" og nepalesere. Først god mat, så sang, musikk + rap hvor alle skulle bidra. Holdt på en god stund. Opp seks om morgenen for å kjøre til Dhangadi. Satt fast der på et over gjennomsnittet ok hotell. Ingen fly hverken fredag eller lørdag. Endte opp med buss som fortalt. Hvor det ble litt, men ikke nok søvn... Skyhøy lokal musikk nesten hele turen. Kunne ikke skru ned to hakk, for da kunne det være folk klaget. Heldigvis ipod tilgjengelig. Humpete veg noen steder. Slo hodet i taket fire fem ganger. 

Siste dagene siden forrige bloginnlegg gikk med til avskjeder og slikt. Viktig. Var også på en flott dagstur tirsdag opp på en høyde med konge utsikt. Du ser den som første "hill" fra gjestehuset på fjellbildene lagt ut før. En smak av landsbylivet. Bli kjent med kulturen til dem du "jobber" for. Drikke «chea», dhal, bhat og roti servert rett fra stekeplaten, omelett og sitte inni en pitte liten restaurant på et lite sted langs vegen med en hyggelig mann alias kokk/huseier/restauranteier/servitør/vasker osv...

Ble lite av den planlagte weekenden i Kathmandu. Ting går ikke alltid som man ønsker. Endte opp med å treffe folk og utrolige avslappende lunsj på the Summit med utsikt over Kathmandu. Var vind i dag, så heldigvis lite forurensing i hovedstaden, og god sikt. Fikk likevel en solid dose i «traffic-jam» i kveld. Merker jeg ikke er i den friske fjelluften vest i landet. Mer Ktm neste helg. Kjenner øyelokkene siger ned mens jeg skriver. Holdt på å sovne tidligere idag. Reiser videre imorgen tidlig til Okhaldunga om flyet letter. Satser på det. Dårlig nettilgang der, så lite livstegn fra meg neste uke. Blir noen netter i Kathmandu neste helg og reiser fra Nepal 7. desember – destination Bangkok (bare å bestille du også ;) ) !!

Nepal - mer enn høye fjell

Solen skinner og varmer opp. Utrolig deilig med sol. Og den friske luften som du kan puste dypt inn. Litt trist at det snart er over. Reiser fredag herfra. En ny uttale for deg som har lest før - DaaaDellDHura.

Tjueførste idag. Ser tilbake på siste elleve dagene. Var på en forlovelsesfest igår kveld. Nitten timer unna, tur/retur i en annen by ned til lavlandet. Vi kom, vi så og vi dro. Skulle overnatte, men pga en «banda» (streik) fra fire om natten, ville sjåførene kjøre fra festen etter tre timer. Ti timer en veg og ni tilbake...kjempe... Lydbok ned og super musikk tilbake på ipod'n gjorde turen mye kortere. Turen ned ble en sightseeing tur i den sørvestlige delen av Nepal. Utrolig mye forskjellig å få med seg. Horder av mennesker og dyr langs vegen på vei mot Nepalgunj. Kjørte forbi en oksekjerre med en massiv haug høy på. Om du leste Asterix og Obelix i din barndom, så husker du kanskje den hvor Asterix gjemmer seg inni en av dem. Så en bortimot blåkopi, mann med bart, to svære okser. Bare her med en dame sittende på toppen. Tilbake om natten var det stille som graven, nesten iallefall. Avbrutt av humper, check point's og stopp. Festen var bra. Fikk med oss den private seremonien og middag. Begge familier representert med foreldre, familie og venner. Overrekkelse av ring og gaver. Verdig, formelt og stivt første delen.

Skikkene for hvordan man samles kan være ulikt hjemme. Når de samles så gjør de gjerne alt det uformelle og formelle først. Så serveres middag og etter det går man hjem. Samme skjedde da jeg igjen sov i en landsby ikke langt unna. Prat og lignende først, middag og så i seng.

Idag var det igjen en festival. Mela. En stor happening i denne delen av landet. Var på tempelområdet. Stappfullt av folk som i tosifret tusen. Mye mer enn under Dasain festivalen. Istedenfor å dra til landsbyene samles alle på tempelområdet. Virker som det mest er en familiedag, hvor man treffer kjente. Selger småting og godteri. 

Forrige helg var jeg på tur med Jeff og Doyl. Som du kan se av bildene, hadde vi det ganske (veldig) greit. Litt over 800 høydemeter. Naturen kunne vært på østlandet eller Ecuador. Lite dyr å se. Tror det var aper i trærne. Vi fant et utsiktspunkt hvor vi lagde et bål som brant hele natten. Jeff med den kaldest soveposen ordnet det... Jeg sov som en stein. Moro med tull og historier.

Vintertid på sykehuset i denne delen av landet. Repetisjon -> Lungebetennelse, KOLS og stygge sår. Popper ut noen babyer på ob-ward. Ift folkehelse, så blir det snart en avtale om å få til en form for blodbank, så man ikke er fullt avhengig av velvillige familiemedlemmer eller venner. Kan være vanskelig. Var en mann for flere uker siden som først nektet å gi blod, da han ikke anså det hensiktsmessig/nødvendig å redde sin kone nr xx (satt på spissen...). Trist også når pasienter eller familien til pasienten ønsker å reise hjem mot medisinsk anbefaling (LAMA = left against medical advice) eller før nødvendig operasjoner. Det er dessverre ikke bare økonomi som bestemmer det. Family matters. Enkle grep som rent drikkevann og tips om personlig hygiene kunne kanskje hindret flere av innleggelsene.

Litt mer kultur. Om uformelle prat. Ble fortalt av husverten en historie om hvordan en helsesjef skulle ta avgjørelser basert på informasjon fra de ansatte. De turte ikke å fortelle ham det direkte, men de ordnet det ved å sitte å prate sammen med hverandre. I samme rom satt også sjefen. Ved å lytte konsentrert til samtalene fikk han innblikk i problemene. Liten vits med evalueringsmøter som hjemme... En annen "bideshi" ble frustrert over et styremøte i en ny komité som skulle vare tre dager. Første to komma fem dagene var bare om status og hvilke kontakter de ulike personene hadde. Så gikk de igjennom agendaen på et blunk. Ble ferdig.

I uken som akkurat har passert har det vært flere ulike «bideshier» innom gjestehuset. En engasjert eldre fransk misjonærlege av den gamle sorten(ifølge ham selv) som har vært de siste ti årene i Nepal. Afrika i mange år før det. En fransk arkitekt, et tysk lege ektepar, ledelsen i organisasjonen som driver sykehuset (HDCS). Noen historier har det blitt og igjen et innblikk i nepalesisk kultur. Hvordan få ting gjort og sånt. Til glede for noen og frustrasjon for andre.

Kjenner på meg selv jeg nærmer meg slutten her. Modusen i hodet er sånn iallefall. Litt typisk for reiser/opphold, når det er under en uke igjen. Snart tid for refleksjon. Lurer på hva som vil savnes og motsatt? Tenkt litt på det, men merker det nok likevel best hjemme. Mange inntrykk og opplevelser igjen på Asiaturen etter Dadeldhura også. Okhaldunga neste uke, så Thailand og omegn som avslutning :), før flyet letter med nesen hjemover. Men først en liten uke her. Er med dem jeg har blitt kjent med. Ønsker å sette pris på dem. Middager er et alternativ. Inviterer du noen på kvelden, så forventes det mat og mat = ris. Blir også mye spørsmål til meg om/når jeg kommer tilbake, har jeg likt meg, vil jeg savne dem. 

Noen minner fra siste ukene; Det oransje sukkertøyet de koker på markedene. Bussturen på taket. Pasientene som vil dra hjem før de er friske. Pårørende som klager. Pasienter som er glade for behandling. Kumøkk brukes til mer enn bare gjødsel. De som serverte te klokkken 0400 om morningen langs vegen. Latter. Alligatorene i elven da jeg kjørt forbi en nasjonalpark. De utallige små kioskene/butikkene med frukt, små poser fulle av luft og litt chips, nudler og smågodt. De britiske søndagsmiddagene. Hun som skulle amme barnet sitt under undersøkelse, da ungen skrek og endte opp med sprute på meg istedet. De som bare vil ha bilde av deg. Nye ord fra språket. Damen som bærte sønnen på ryggen og bokstavelig talt løp fra oss oppover bakken. Smil. Lurt å la den du prater med repetere hva du sier, om du har en viktig beskjed - forstått er ikke alltid forstått... Varme og omsorg som vises og merkes i familier og til venner......pluss pluss


Det var litt mer fra Nepal. Du som leser bloggen forbereder deg kanskje til en eller flere eksamener i Norge. Du må ha lykke til med det.


Hasta la vista.








Noen nye bilder her.

Hiking in Dadeldhura - nye bilder

Glimt fra en fjelltur i helgen. Dessverre lite ville dyr å fortelle om. Men nok av stjerner å strekke seg mot.

Bilder fra en tur på en "høyde" i nærheten av Dadeldhura

F.W.H. region og elvebading

I dag har jeg vært syk. Høstforkjølelse. Rennende nese osv... Akkurat så lite morsomt som det høres ut som. Mulig pga temperaturforskjellen mellom «lav»landet nede i en dal jeg var i helgen og oppe i høyden her. Eller kanskje det var badingen på søndag i Seti river. Fikk litt vann inn i systemet da vi krysset elven to ganger, naturlig nok. Godt og varmt i solskinnet, vanntemperatur som i Grønneviken (Milde) langs elvebredden og Kaldt midt i den strie strømmen. Vi kom oss over begge veger:) Holder på å laste opp en film av det. Tar tid... Legg merke til teknikken...jeg kaller det mer padling enn svømming ;) (trykk link her)

Snart to uker siden siste jeg skrev noen ord. Lastet opp noen bilder i går som du kanskje har sett på. Bruker Picasa istedenfor å ha dem på facebook. Kommer nok et utvalg på fb etterhvert. Denne gangen mest fra en leir jeg var på i helgen. 

November er festivaltid. Så i helgen var det igjen en ny. En av de store. Preger pasientbildet på sykehuset. Som nevnt er det sykehus på dagtid. Alle ledelsesbesøkene siste ukene og å være her over tid har gitt meg et lite innblikk i sykehusdrift og livet rundt et sykehus som dette. Det er mye spennende (alvorlige, morsomme og triste) caser på sykehuset, men jeg har ikke lyst å ha en bokhandler på døren i fremtiden, så du får spørre meg, når jeg kommer hjem om historier. De er det ikke få av. Vil prøve å fatte meg i korthet..så du får mulighet til å spørre. Pasientens økonomi har dessverre veldig mye å si for dem som trenger behandling på et "higher center". Uten å bli veldig politisk så er jeg glad for skatteopplegget i Norge. Egenandelen vi betaler hjemme er en dråpe i havet sammenlignet med hva et sykehusopphold utgjør av husholdningen her.

Forrige uke var jeg med på en fotballcup. De spurte om jeg hadde spilt før. Ble utpekt som kaptein. Laget gjorde en god innsats. Dessverre på en måte, skulle de aller fleste på laget inkludert meg på leir. Arrangøren ville ikke flytte semifinalen til tidligere på dagen fredag. Hvem vet om vi hadde kommet til finalen? Moro var det iallefall. I den andre semifinalen som ble spilt utviklet det seg en slåsskamp med jernstang, blod, sting og tårer involvert.

I helgen var det leir i en by ca. to timer unna og mange hundre høydemeter lavere enn Dadeldhura. Varmt og godt med t-skjorte til et godt stykke ut på kvelden (for meg iallefall). Tok på meg genser når myggen begynte å stikke. Glad jeg tok med myggolje. Noen hadde reist veldig langt for å komme dit. Dager til fots. 150 rupi for hele helgen. Det er billig!! Subsidiert på et vis. Kristen ungdsomskonferanse om du lurte. «Far West Hill Region Youth Conference» med ca. 250 deltakere. Som en typisk leir med taler, undervisning, lovsang, mat. lek og moro. Atypisk var definitivt vekking fra 0530 om morgenen. Noen oppe fra 0400. Jeg sov heldigvis et sted der man kunne sove mye ekstra. Et band fra hovedstaden var med. Stort sett studenter i bandet. Kaller seg «Salvation». Spiller flere kjente engelske sanger på nepalesisk. Kunne følge med på melodien og prøve å huske den engelske eller norske teksten. Pga språket prioriterte jeg hva jeg brukte tiden på.

Likte det å bare være gjest og stå rimelig fritt ift programmet. Spesielt søndagen hvor jeg var på en fjelltur med to amerikanere og en tur ned til elven senere på dagen. En av de beste dagene hittil i Nepal. Sto opp tidlig, tidlig søndag morgen. Pussig hvor lett det er å stå opp om man er motivert. Spiste omelett tilberedt av kokken. Første delen ble vi fotfulgt av to soldater som "passet" på oss. "Ristet" dem av etterhvert. Lagt ut noen bilder. Moro å bade på ettermiddagen. Samme temp som sommer Norge (i Bergensfarvann). Krysset elven to ganger. Stri strøm. Innbytterpuls og melkesyre som etter å ha løpt 100 meter alt du har to ganger på kort tid uten oppvarming. Plasket også litt rundt langs elvekanten. Fant et rolig parti. Elven er en av de største i denne delen av landet. Seti river. Du kan se bredden på noen av bildene. Ganske stor under monsunen vil jeg tro.

Noen timer forsinket tilbake fra leir. Trafikkulykke (fyllekjøring) og tiden det tok å finne en buss som kunne frakte alle tilbake. Ingen drepte i ulykken heldigvis denne gangen. Vegen sperres til de forulykkede har fått pengene de krever. En slags streik - «banda». Da vi kjørte forbi ulykkesstedet, hadde de dratt bilen, som lå opp ned, midt i vegen. Taksitterne måtte gå av bussen, så den kunne kjøre trygt rundt langs grøftekanten. Mye å se og få med seg langs vegen. Som bøndene som pløyer jordene, dem som venter på en buss langs vegen, ungene som løper rundt omkring langs vegen, utallige kiosker med noe å tygge på, dem som vasket klær i elven, de som hadde vært på et hindutempel og fått tika i pannen og kranser rundt halsen +++

Hva annet er det å fortelle? Jeg har vært her i seks uker nå. Nesten to måneder siden jeg dro fra Norge. Tiden har gått fort. Mye sykehus. Tid utenfor. Språk. Vennskap. Tid til bøker. Ferdig med nok en bok. Halvveis i neste. Nesten et lite bibliotek. Og forhåpentligvis frisk til imorgen :)


Pussig det å skrive om livet på tur, bare fordi man er i utlandet i en fremmed kultur. Fordelen med å skrive en reiseblogg fra volontøropplegget er at jeg «slipper» å fortelle alt når jeg kommer hjem og du som har klikket deg inn på bloggen får med deg litt underveis. Kunne i teorien vært enda mer personlig, men ikke dumt å beskytte seg selv ... mange inntrykk, sammenligninger, minner og tanker... Det får bli over en god kaffekopp hjemme eller epost. Dagbok er ihvertfall gull verdt på tur, spes siden jeg reiser alene.

Et av bandmedlemmene viste meg denne youtube filmen på mobilen - trykk gjerne på linken for et lite smil som avslutning

Og en link til de siste bildene - Siste bildene fra Nepal

flere bilder lastet opp

Lastet opp noen nye bilder fra Dadeldhura og leiren i Doti jeg var på i helgen. Sjekk ut :)

Nye bilder fra uke 5

fortært geitemage

Ost var ikke tilbehør, da jeg spiste kokt geitemagesekk til lunsj i dag. Smakte relativt godt, pussig gummikonsistens. Tanken på ordet "magesekk" gir ikke samme klang som "indrefilet", eller hva? ;)

slanger og tid

Rare ting skjer. Hva i all verden skal jeg skrive om? Har du noen ønsker?

Ukens historie må være slangen som kom opp i kloakksystemet. Min versjon av historien fortsetter med hvordan den kom svømmende opp i do. Heldigvis rakk jeg å gripe rundt halsen på den før den bet meg i underlivet. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen min. Det hadde nok vært sykt vondt, men jeg klarte å avverge det :) Må huske å ha kamera klart neste gang.

et stykk død slange

Jeg teller ikke dager, men ut fra antall dager på tur i dagboken er jeg snart halvvegs på min Asiareise. Over halvvegs i Dadeldhura. Får meg til å tenke over hva jeg bruker og hvordan jeg vil bruke tiden. Den har gått fort (en klisje med sannhet). Dagene går unna. Heldigvis varierer de. En dag skjer det mye, en annen dag kan være veldig rolig. Hverdagsliv. Prøver å lære meg de kulturelle kodene. Namaste holder det å si en gang. Sykehuset, nye opplevelser, lese nettaviser hjemmefra (veldig greit å ikke være i Bergen de verste høstværmånedene). Leser bøker. Blitt en bok i uken. Og besøk om kveldene. Blir litt bedre kjent med folk. Til og med tid til å tenke litt. Og det er ikke dumt. I og med at jeg kan styre dagene mye selv, så er det ikke noe problem å dra tempoet veldig ned eller opp.

Gjestehuset har vært fylt med folk i helgen. Ledelsen i organisasjonen som driver sykehuset. En av dem blir her til onsdag. Og imorgen kommer en ny gruppe for å sove en natt. Og torsdag kommer husvertene tilbake. De har med seg nye gjester. Da får jeg også en «levering» med Oreo kjeks fra Kathmandu :) Lunsjen idag var en slags finanslunsj med han som er igjen. Lærte om lønn og økonomiske utfordringer i landet. Gjennomsnittsinntekten i Nepal er 330 dollar året.

På sykehuset har det vært relativt stille. Assistert noen keisersnitt denne uken også. Vært med på noen prosedyrer. Utenom det er det rolig. Pasientene er opptatt med innhøsting på jordene og det er en ny festival på trappene neste helg. De to største høytidene med bare et par ukers mellomrom. Monsuntiden var over rett før jeg kom. Det blir mindre infeksjoner og som en domino effekt færre pasienter. Det kommer en og annen pasient med stygge sår på foten. Noen kommer så sent at amputasjon blir beste alternativ. De blir henvist videre. Noen vil gjerne ha garanti for å bli frisk før de legges inn. Det får de ikke. Nå blir det mye KOLS med komplikasjoner, lungebetennelse og fallskader.

«Lite» pasienter gir mulighet til å «henge» i solhagen med dem andre. Jeg skjønner ikke akkurat alt de sier. Nesten ingenting er vel bedre å si. Om de putter inn et engelsk ord, så har jeg en anelse om hva det dreier seg om. Eller bruker noen av de enkle ordene jeg har lært meg. Noen ganger har de snakket om meg og ler litt. Jeg kan bare smile og si noe på engelsk tilbake eller ok på nepalesisk. Noen som kjenner seg igjen i det på tur?

Etter kirken i går spaserte jeg rolig tilbake mot gjestehuset. I gaten ned mot sykehuset satt jeg meg ned ved et av hotellene. Hotell betyr at de har overnattingsplass i kjelleren. Restaurant og kiosk på dagtid. Ble sittende på en benk i solskinnet og prate løst og fast med noen av de lokale jeg er blitt kjent med. Jevnaldrende (yngre for det meste). Folk kom og gikk. Lærte meg noen nye nepalesiske ord. Fikk servert litt «chea». De kaller meg «Tirband» = Pil + skog direkte oversatt. Bruker det som fornavn. Og et indisk kastenavn som etternavn. Får ikke til å stave det. Noe på «C».

Neste helg skal jeg være med på en årlig stor ungdomskonferanse i Doti. En «nabo»by – tre til fire timers kjøretur herfra. Tror de vil ha meg med på et drama eller en sang. Vi får se på det. Jeg gleder meg iallefall til å bli med på tur. Må prøve å få kjøpt meg en fotball. Håper de har det her i byen.

Med tanke på turen har jeg «bestilt» meg en sovepose fra Thamel i Kathmandu. Satser på at husvertene er fremme før avreise. Kan aldri vite med vegene her. Heldigvis er monsunen over så det burde gå bra. Om du spør om vegen til et sted er det viktigere å bruke tid som avstand enn kilometer. Busstid, biltid, motorsykkeltid, vandretid. Leste i en bok at noen steder nevnes avstand som tiden med antall piper en lokal mann kan røyke til fots før du er fremme.

Angående tid – det er vintertid i Norge nå. Det er plutselig blitt en time mer mellom meg og deg (du som er i Norge). Fem timer minus et kvarter for dem som lurte. Lurer på hvor mange som har glemt å skru klokken mot sommeren? Gjorde du?

Tidligere i uken fikk jeg en kommentar på at jeg spiser mye. De (hushjelpen og nabohushjelpen) liker det. Kunne bare smile igjen. Blir en del mat på meg. To store måltid om dagen pluss frokost og noe godt. Funnet meg en god kjekspakke til under 1 kroner stykket. Kommer nok helt sikkert hjem som en rund ball. Bare vent og se ;)

Om du har lyst å jobbe i utlandet så ikke nøl for enten en kort eller lengre periode. ALLE typer yrker kan brukes. Og om du vil støtte en god sak er det verdt å gi noen kroner til HDCS.

Har ikke blitt så mange bilder fra siste uken. Har puttet dem inn i uke tre albumet. Sjekk gjerne ut:)

magen fungerer

Tur til en av landsbyene (Dumara). Overnattet. Masse lyder, lukter og en blinkende stjernehimmel. Navnet på landsbyen er visst oppkalt etter to lik de fant i jungelen (skogen), da den ble bygde for mange, mange år siden. Du = to og mara = død. Ikke det mest innbydende navnet synes jeg, men folk virker å være hyggelig og har omsorg for hverandre. Kan se landsbyen fra gjestehuset på en ås i horisonten.

Ingen diare eller magesjau hittil :)

korte oppdateringer - hverdagsliv

Utrolig nok over en måned siden jeg reiste fra Norge. Det skjer litt hver dag. Mye likt det jeg har fortalt før, men brillene mine forandres noe.

Siste ukene har det også vært Dasainhøytid. Færre pasienter og roligere i gatene. Folk har vært hjemme i landsbyene sine. Jeg fikk med meg ofring av okser forrige fredag.

Minneverdig hendelser herfra siste to ukene var besøket hos en av helseassistentene. Invitert hjem til landsbyen familien bor i. Fikk bo på sønnens rom. Servert kvelds på en forhøyet platting utenfor huset under tak. God temperatur ute på kvelden. Middagen laget i kjøkkenet rett ved siden av på tradisjonelt vis. Spiste en hårete/taggete grønnsak. Pussig følelse i munnen. Smakte godt. Det var bra å sove i landsbyen og komme tettere inn på hverdagslivet. 

Henger litt med noen av helseassistentene. Tiden går og vennskap bygges. Bra det.

Angående kultursjokk, så har det gått bra. Vært på tur før. Hadde likevel en «kultursjokk»dag forrige søndag. Gjorde nesten ingenting. Skikkelig daff dag. Lite mat. Var ikke mange meter jeg gikk den dagen.

Det kommer en liten gruppe på besøk kommende uke. De andre i huset er bortreist i to uker. Det er stille her på kvelden. Utenom musene som krabber over taket. Og den jeg hørte spise treverk på badet i går kveld og nå mens jeg skriver blogg. Da jeg skulle på do igår så jeg den suse ned i et hull og i sted klatret den opp på varmtvannstanken. Musefeller hjelper ikke. Den har ikke spist klærne mine eller annet.... ennå. Rottegift er visst vanskelig å få tak i.

To nordirske jenter var på besøk forrige uke (datter til husvertene). De har hatt et «gap» år. Reiser hjem om noen uker etter et år i Thailand, Australia og New Zealand. Jobbet underveis for å ha råd til å reise videre. De kom fra India etter noen måneder i Australia og New Zealand. Jeg fikk veldig lyst til å reise dit.

Mange barn på sykehuset. Veldig variert bilde av tilstander. Lungebetennelse er en "standard" sykdom. Under monsunen var det mer vanlig med tyfoid feber og lignende. Det har vært flere "moments" og skjebnesvangre historier jeg kommer til å huske godt, men det får jeg heller fortelle om når jeg kommer hjem.

Mat er det noen av dere som lurer på. Jeg spiser mye forskjellig. Tradisjonelt lokalt og litt vestlig. Mye Dhal Bhat (linser og ris), Alu Prati, Roti osv... Det går mest i vegetarmat her. Frokosten blir mest vestlig med skiver . Banankaken er nå min favoritt :)

Jeg er alene, men ikke ensom, på tur. Det er en annerledes erfaring. Merkes vel best når man oppleveler noe spesielt eller morsomt. Du ser deg til siden og det er ingen å dele øyeblikket med. Ingen er å ta i. Det har blitt mange gode minner med dem jeg er med her, men det er nå likevel litt annerledes enn noen du reiser "hjem" igjen med.

Ellers er vinteren på veg. Uten snø vel og merke. Solen går tidligere ned om kveldene. Temperaturen er fallende. Til og med på dagtid. Jeg går ikke lenger barfot om kveldene og sitter med ullgenser og teppe på meg nå.

Nye bilder og en video lastet opp

"Random" bilder etter en ny uke i Dadeldhura.  Sjekk ut!!

Ny video lastet opp. Oppdatering fra Dadeldhura fra hengekøyen;)

Oppdatering av blogg kommer sikkert ila uken ;)

en uke til ende

En nye uke fra sykehuset

Det er søndag. Jeg har fri. Lørdag er fridag i Nepal. Blitt tredje helgen i Nepal. Over en uke siden jeg kom til Dadeldhura. Langt navn å skrive det. Dadeldhura – Da del dhu ra. Legg trykk på konsonantene og lange vokaler. DaaDeLDHuuRaa. Tar litt lengre tid enn om du bare legger trykk på DadelDHura. Eller KhaTMaNDu.

Fremdeles førsteinntrykk.

Noen av dere har kanskje hørt historier om å komme seg bort fra trafikkulykker fortest mulig. Det var et tilfelle av det dagen jeg kom hit. Historien forteller det var en bussjåfør som kjørte ned en unge. Ungen kom inn i dødvinkel for sjåføren. Foreldrene sto like ved. Sjåføren skal visst ha vært kjent blant de lokale. Han ble tatt ut av bussen, banket opp, bundet til noe tungt og kastet på elven. Drept av mobben. Det mest vanlige er likevel en betydelig økonomisk kompensasjon. Noe en behandler på et annet sykehus måtte ut med etter feilbehandling av en gravid dame. Hun ble overført til sykehuset jeg er på, men døde samme natt av blødningene. De fryktet han ble nødt til å rømme for å redde sitt eget liv.

Hilste på ordføreren i distriktet sist tirsdag. Han var tilstede på åpningsseremonien på cricket turneringen her i byen. Ikke at det er noe spesielt i seg selv å hilse på prominente folk, men det er visst alltid en eller annen «important person» tilstede ved offentlige arrangement her. Var det samme forrige lørdag på en «Parents day» ved en «boarding school»(privat skole) som jeg og Helen (en av de andre legene) dumpet innom. Tanken var å hilse på en gjeng som jobber for «Ungdom i oppdrag (YM)» i Nepal. Vi ble sittende helt foran, litt på siden, like ved bandet (YM-gjengen). Fikk med oss noen timers show. Litt lengre enn det halebein og ørene var forberedt for. De hadde en lagt inn en god parodi på turister i Nepal i hovedstykket. Hovedtema var verdien av utdanning, og da spesielt det å sende døtrene til high school.

Jeg er kommet i gang på sykehuset. Jeg trives midt oppi det ukjente. Mest observasjon hittil. Noterer. Repeterer engelske ord og uttrykk. Mye forskjellig. Drypp av keisersnitt og litt praktisk småkirurgi. Blitt en del babysjekker av nyfødte i og med at jeg har vært mest på «ob-ward» (obstetrikk). Morsomt med Moro-refleksen. Etter morgenrunden blir det kirurgisk poliklinikk eller out patients OPD (poliklinikk for alt mulig). Forsøker å være der det skjer. På denne tiden av året er det mest lungebetennelse, men tuberkulose, kreft, KOLS og brudd er ikke uvanlig heller. Trist når ca. 40 år gamle damer kommer med emfysem, pga røyk fra matlaging. Kjøkkenbål innendørs uten pipe.

Det er helseassistenter som stort sett jobber på OPD. Silingsfunksjon. En helseassistent er en tre års utdannet person som tar seg av diagnostikk og evt. oppstart av behandling. Om de lurer på noe tar de kontakt med en lege. Sykehuset har funksjon som allmennlegekontor, akuttmottak, poliklinikk, medisinsk avd., småkirurgi, fødselshjelp, helsefremmendearbeid, eget kontor for tuberkulose/lepra behandling, radiologi (røntgen og ultralyd). Det er mange pasienter, hver dag. Litt mindre siste dager pga hinduhøytiden "Dasain" som begynte fredag.

«Ob-ward» er viktig ved sykehuset. Kvinnene (familiene...) får penger av myndighetene for å føde på sykehuset eller helsestasjoner ute blant landsbyene. Det hjeper. Men det har også sine baksider hvor lokale helsestasjoner prøver å sette igang fødsler alt for tidlig i den hensikt å tjene noen tusen rupee.

Når ressursene ikke strekker til ved sykehuset, henvises/anbefales pasientene å reise til et større sykehus. Men det koster penger. Noe ikke alle kan betale for. Ingen trygdeordninger. Økonomi bestemmer også behandling på sykehuset. Har de råd til medisin eller ei?

Privatlivet er noe for seg. Jeg klarer ikke la være å forundre meg over pasienter som forstyrrer andre pasienter eller tar del i deres historie. Se for deg at du sitter på et lite rom, slitt gulv, falmede vegger. Ikke større enn at du får plass til en liten pult, en kort undersøkelsesbenk og to stoler og to krakker. Pasient på krakken. Kanskje sitter det en helseassistent ved siden av på den andre stolen. Dere har begge hver deres pasient. Bak står det kanskje en pasient i kø, inne på samme rom. Gjennom døren er det noen som åpner for å se hva som skjer. Inn den andre døren på motsatt side kommer en som har vært til undersøkelser. Og forventer svar på dem straks han eller hun kommer inn døren. Det blir en liten avbrytelse i konsultasjonen. Du svarer eller ber den ventende pasienten om å sette seg på undersøkelsesbenken. Eventuelt gå ut av rommet. Du fortsetter så med pasienten som hadde din opprinnelige oppmerksomhet.

Jeg lurer på hva pasientene tenker selv. Er det noe de bare har blitt vant til eller bare må godta? For meg blir det rart, veldig rart. Men jeg er gjest og prøver å tilpasse meg. Har likevel noen grenser for meg selv. Som da jeg stelte en liten baby med myelomeningocele. Hele posten vet om ungen med «posen» på ryggen. Inn kommer en far til en annen nyfødt unge. Står bak meg først. Jeg sier hei. Så skal han til å løfte på teppene for å se, bare se. Lurer på hva han tenkte da jeg hindrer ham. Noen meter bortenfor sitter en fortvilet mor. Tror hun er mest lei seg for barnets tilstand.

Det er annerledes, definitivt. Lurer på hva jeg egentlig får med meg av hva som skjer, kommentarer og relasjonene. Hva pasientene egentlig tenker? Språkbarrieren gjør det ikke enklere. Godt å ha noen andre «bedeshier» som har vært her lengre enn meg og kan forklare.

Kulturforskjell er det for meg, men det er det også for landsbyboerne som kommer langsveisfra. Mange inntrykk og spørsmål. Det er skremmende for unge kvinner å komme til sykehuset for å føde. Ser det på dem også. Fremmede omgivelser, lukter og inntrykk. Stressituasjon. Spesielt om du også får beskjed om keisersnitt. Folk rundt som ser på og lurer. Men de ser ut til å bry seg om hverandre. Ta vare på hverandre. Kulturkollisjoner blir det også når skolemedisinen kræsjer med gamle skikker. Sykepleierne forsøker å forklare og håper mor, far og svigermor får det med seg. Svigermor (mor til far) har en betydelig myndighet for hva som skjer i en familie. Det er ikke lett å forandre på innarbeidete vaner som ikke alltid er til det beste for barn eller mor.

Kvelden jeg skrev forrige lengre blogginnlegg bodde tre lokale nepalesere i gjestehuset. De jobber for organisasjoner som fremmer folkehelsen i Nepal. De kan få gjort mye med få ressurser som kan gjøre livet litt enklere for mange. På sykehuset er det enkelt casene man lindrer/behandler. Flere av dem burde aldri ha trengt sykehusbehandling. Som rent drikkevann, rent vann til matlaging, god håndhygiene, næringsrik og variert mat. Gode helsetjenester nærmest der folk bor. De er også i kontakt med universiteter i utlandet for utvikling av billige medisinske tester (blodprøver etc...).

Et problem de står overfor er gamle overbevisninger. Et spesielt eksempel er fra en avsidesliggende landsby hvor struma er vanlig. Der får du ikke giftet deg om du ikke har det.

Skulle gjerne prøvd å skrive fra en pasients øyne, men det blir bare spekulasjon å skildre følelsene og tankene de har. Kanskje senere.

I går var jeg innom en av restaurantene nær sykehuset. Fungerer også som oppholdsrom for pasienter som er innlagt. Spesielt pasienter som får "charity" fra sykehuset, da de ikke har penger. Med hjelp av et kamera og en som sang ble det god stemning, så de ikke trenger å tenke på "problemene".

Det ble mest om sykehus og slikt denne gangen. Av bildene ser dere litt av det som skjer utenfor sykehuset.

Nye bilder fra Dadeldhura

kort og greit

Andre regler her. Idag har jeg vært med på en cricket kamp. Fikk ikke spille. Det andre laget skal visst ha funnet på en regel om at jeg ikke fikk være med å slå. Angivelig fordi de trodde jeg var god. Og jeg har jo aldri vært på en cricket bane. En ting som er sikkert er at jeg ble solbrent. Godt og varmt i fjellene her.

Det er blitt mange inntrykk fra første uken i Dadeldhura. Kommer snart...

Nå begynner også å komme noen videoer. Har litt etterslep fra Kathmandu. Kommer nok noen fra Dadeldhura etterhvert ;)

Nepal videoer

kan ikke forklares

Da har jeg vært litt over en uke i Nepal. Noen gode dager. Ikke 24h i døgnet. Det har man jo ikke enten man er i Norge eller på tur. Pussig nok har det meste gått knirkefritt hittil. En trygg reise, det klaffer og dagene faller på plass. Blitt kjent med ulike folk. Lokale og «bideshi» (utlendinger).

Vet ikke hvor mye jeg vil skrive på hvert innlegg. Jeg lar bilder og film tale for seg, så kan dere lage deres egne forestillinger – sett utenfra. For det meste kan jo egentlig ikke forklares uten å ha sett og opplevd det selv.

I India (rettere sagt på flyplassen) var det helt greit. Nyåpnet terminal. Likevel satt jeg tre timer og ventet på boardingkort slik at jeg kunne komme meg inn på terminalområdet. Men like greit å kunne få sove, mens man venter etter natturen fra München.

Turistvisum var en relativt rask greie å fikse på flyplassen. Så et par timer etter ankomst kunne jeg slappe av på rommet mitt i Goshen house (noen hundre meter fra Norwegian House). Jeg var glad jeg spiste middag sammen med noen norske (Erik og Kristin Bøhler og Ingvild) første kvelden. Erik og Kristin har bodd mange år i Nepal. De jobber på sykehuset i Okhaldunga og har mange kontakter i landet. Så ila kvelden hadde jeg ordnet besøk ved Anandaband og diverse annet.

Som dere ser av bildene har jeg gjort turistbesøkene ved de viktigste hindu- og buddhisttemplene i byen. Tok en turbosightseingtur en morgen i forrige uke. Egen guide og sjåfør.

I helgen besøkte jeg en nepalesisk kirke og en av de internasjonale på søndag. Måtte selvfølgelig reise meg opp og si noen ord om meg selv. Gikk fint det.

Det som har gjort mest inntrykk var å besøke Anandaband Lepra sykehus like utenfor byen. Spedalskhet har tidligere rammet Nepal hardt. Nå er det under 1/10000 som får det, så det blir ikke regnet som folkesykdom lenger, men det er like ille å få det for den enkelte. Jeg bodde hjemme hos dr. Indra og Jwala. Er veldig takknemlig for gjestfriheten hos dem og morgenen etter hos Rut og Milan. På sykehuset fikk jeg med meg en operasjon og hilste på pasienter. Sammen med Rut kom jeg i kontakt med noen av lepra pasientene. Noen tenåringsjenter som bare lo av min dårlige nepali og en eldre dame som har bodd alene ute i jungelen i flere måneder pga sykdommen. De som får det blir veldig stigmatisert og familie/landsbyer vil gjerne ikke ha noe med dem å gjøre. Blanding av straff fra gudene og kunnskapsmangel. Anandaban jobber med undervisning, behandling og forskning.

Fikk også med meg siste dag av en hindufestival som har vært i byen. De har feiret Indra Jatra (King of the gods and a living goddess (i form av et jentebarn kalt Kumari)). En av flere hindufestivaler i løpet av året. Dro sent inn på kvelden for å få det med oss. Var bare noen meter fra den tidligere kongen i Nepal. Sto i klyngen som prøvde å komme seg inn bilen hans. Han var visst nektet å komme på den dagen han egentlig skulle vært med, siden ja han ikke er kongen lenger. Gatene ble sperret av for presidentens følge også. Lang kortesje. Presidenten var opprinnelig imot slikt, men de har nå begynt med samme sort.

Innemellom er det små øyeblikk man husker. Smil eller kommentar mellom noen som står på et gatehjørne. Munnbindene flere bruker i sentrum av Kathmandu pga forurensingen. Spesielt i butikker helt inntil hovedgatene. Gutten som satt bak på en motorsykkel og tygget tobakk. Kvinnen som arbeidet ute og klødde vel og lenge på magen sin (synlig med drakten de bruker). Gatebarn i sentrum av Kathmandu som sitter i flokk sent på kvelden. Løper etter deg for å få penger til mat eller lim. Eller han ene som satt seg ned ved siden av meg og prøvd å rive ut juicen jeg holdt i hendene. Utallige taxisjåfører som venter på å kjøre deg til et annet sted. Gleden et smil gir. De ulike luktene. Folk som går i ulike retninger. Lurer på hva de driver med. De utallige nesten like små butikkene med sin egen vri. Kaffekoppen i en liten café hvor antakelig nesten ingen turister setter sin fot.

Som sagt, det kan ikke forklares.

Dadeldhura

Kjennes godt å være fremme hvor jeg skal bo de neste to månedene. Det er i et vakkert fjellområdet omgitt av grønne åser på alle sider. Landsbyen selv er også på en høyde. Sykehuset er like under toppen. Akkurat som i Kathmandu er det folk overalt. I gatene og i butikkene langs vegen. Den friske luften kjennes veldig bra ut sammenlignet med storbyluften. Jeg tror dette kan bli ganske bra (veldig bra altså).

Jeg kom i går. I dag har jeg tatt livet med ro. Sto sent opp og har vært på handletur sammen med Ali (husvertinnen) og hushjelpen. Hilst på litt folk. Ali viste meg også rundt på sykehuset på veg til markedet. Kornet og mel er i sekker og ikke papirposer som på rema. Kjøpte noen kilo poteter, grønnsaker og diverse. Tomatene var ikke så lett å få tak i alt som vanlig, fordi snart kommer den viktigste hindufestivalen. Kjøpmenn har reist hjem til sine egne landsbyer for å feire. Blir litt som julaften i Norge. Varer i ca. to uker. Heter «Dasain» for dem som lurte på det. Feirer den godes seier over den onde pluss litt diverse skikker. Ikke på samme måte som Jesus seier.

I kveld var det middag med de andre legene i gjestehuset. Historier fra dem kan jeg skrive om en annen gang...

ps – sjekk ut videoene - kommer flere :)

forord...

I live. Er kommet vel frem og har hatt noen bra dager hittil. Jeg har truffet mye forskjellig folk og sett og opplevd mye på bare få dager. Vært i Kathmandu hittil. Hatt det bra. Ingen problemer med magen....hittil.....

Imorgen søndag skal jeg en liten tur til et spedalsksykehus i Anandaban utenfor Kathmandu. Overnatte på gjestehuset der fra imorgen til mandag. Treffe Indra og Milan for dem som kjenner dem.

Første ordentlige innlegg kommer snart.

Take care