kan ikke forklares

Da har jeg vært litt over en uke i Nepal. Noen gode dager. Ikke 24h i døgnet. Det har man jo ikke enten man er i Norge eller på tur. Pussig nok har det meste gått knirkefritt hittil. En trygg reise, det klaffer og dagene faller på plass. Blitt kjent med ulike folk. Lokale og «bideshi» (utlendinger).

Vet ikke hvor mye jeg vil skrive på hvert innlegg. Jeg lar bilder og film tale for seg, så kan dere lage deres egne forestillinger – sett utenfra. For det meste kan jo egentlig ikke forklares uten å ha sett og opplevd det selv.

I India (rettere sagt på flyplassen) var det helt greit. Nyåpnet terminal. Likevel satt jeg tre timer og ventet på boardingkort slik at jeg kunne komme meg inn på terminalområdet. Men like greit å kunne få sove, mens man venter etter natturen fra München.

Turistvisum var en relativt rask greie å fikse på flyplassen. Så et par timer etter ankomst kunne jeg slappe av på rommet mitt i Goshen house (noen hundre meter fra Norwegian House). Jeg var glad jeg spiste middag sammen med noen norske (Erik og Kristin Bøhler og Ingvild) første kvelden. Erik og Kristin har bodd mange år i Nepal. De jobber på sykehuset i Okhaldunga og har mange kontakter i landet. Så ila kvelden hadde jeg ordnet besøk ved Anandaband og diverse annet.

Som dere ser av bildene har jeg gjort turistbesøkene ved de viktigste hindu- og buddhisttemplene i byen. Tok en turbosightseingtur en morgen i forrige uke. Egen guide og sjåfør.

I helgen besøkte jeg en nepalesisk kirke og en av de internasjonale på søndag. Måtte selvfølgelig reise meg opp og si noen ord om meg selv. Gikk fint det.

Det som har gjort mest inntrykk var å besøke Anandaband Lepra sykehus like utenfor byen. Spedalskhet har tidligere rammet Nepal hardt. Nå er det under 1/10000 som får det, så det blir ikke regnet som folkesykdom lenger, men det er like ille å få det for den enkelte. Jeg bodde hjemme hos dr. Indra og Jwala. Er veldig takknemlig for gjestfriheten hos dem og morgenen etter hos Rut og Milan. På sykehuset fikk jeg med meg en operasjon og hilste på pasienter. Sammen med Rut kom jeg i kontakt med noen av lepra pasientene. Noen tenåringsjenter som bare lo av min dårlige nepali og en eldre dame som har bodd alene ute i jungelen i flere måneder pga sykdommen. De som får det blir veldig stigmatisert og familie/landsbyer vil gjerne ikke ha noe med dem å gjøre. Blanding av straff fra gudene og kunnskapsmangel. Anandaban jobber med undervisning, behandling og forskning.

Fikk også med meg siste dag av en hindufestival som har vært i byen. De har feiret Indra Jatra (King of the gods and a living goddess (i form av et jentebarn kalt Kumari)). En av flere hindufestivaler i løpet av året. Dro sent inn på kvelden for å få det med oss. Var bare noen meter fra den tidligere kongen i Nepal. Sto i klyngen som prøvde å komme seg inn bilen hans. Han var visst nektet å komme på den dagen han egentlig skulle vært med, siden ja han ikke er kongen lenger. Gatene ble sperret av for presidentens følge også. Lang kortesje. Presidenten var opprinnelig imot slikt, men de har nå begynt med samme sort.

Innemellom er det små øyeblikk man husker. Smil eller kommentar mellom noen som står på et gatehjørne. Munnbindene flere bruker i sentrum av Kathmandu pga forurensingen. Spesielt i butikker helt inntil hovedgatene. Gutten som satt bak på en motorsykkel og tygget tobakk. Kvinnen som arbeidet ute og klødde vel og lenge på magen sin (synlig med drakten de bruker). Gatebarn i sentrum av Kathmandu som sitter i flokk sent på kvelden. Løper etter deg for å få penger til mat eller lim. Eller han ene som satt seg ned ved siden av meg og prøvd å rive ut juicen jeg holdt i hendene. Utallige taxisjåfører som venter på å kjøre deg til et annet sted. Gleden et smil gir. De ulike luktene. Folk som går i ulike retninger. Lurer på hva de driver med. De utallige nesten like små butikkene med sin egen vri. Kaffekoppen i en liten café hvor antakelig nesten ingen turister setter sin fot.

Som sagt, det kan ikke forklares.

Dadeldhura

Kjennes godt å være fremme hvor jeg skal bo de neste to månedene. Det er i et vakkert fjellområdet omgitt av grønne åser på alle sider. Landsbyen selv er også på en høyde. Sykehuset er like under toppen. Akkurat som i Kathmandu er det folk overalt. I gatene og i butikkene langs vegen. Den friske luften kjennes veldig bra ut sammenlignet med storbyluften. Jeg tror dette kan bli ganske bra (veldig bra altså).

Jeg kom i går. I dag har jeg tatt livet med ro. Sto sent opp og har vært på handletur sammen med Ali (husvertinnen) og hushjelpen. Hilst på litt folk. Ali viste meg også rundt på sykehuset på veg til markedet. Kornet og mel er i sekker og ikke papirposer som på rema. Kjøpte noen kilo poteter, grønnsaker og diverse. Tomatene var ikke så lett å få tak i alt som vanlig, fordi snart kommer den viktigste hindufestivalen. Kjøpmenn har reist hjem til sine egne landsbyer for å feire. Blir litt som julaften i Norge. Varer i ca. to uker. Heter «Dasain» for dem som lurte på det. Feirer den godes seier over den onde pluss litt diverse skikker. Ikke på samme måte som Jesus seier.

I kveld var det middag med de andre legene i gjestehuset. Historier fra dem kan jeg skrive om en annen gang...

ps – sjekk ut videoene - kommer flere :)