en uke til ende

En nye uke fra sykehuset

Det er søndag. Jeg har fri. Lørdag er fridag i Nepal. Blitt tredje helgen i Nepal. Over en uke siden jeg kom til Dadeldhura. Langt navn å skrive det. Dadeldhura – Da del dhu ra. Legg trykk på konsonantene og lange vokaler. DaaDeLDHuuRaa. Tar litt lengre tid enn om du bare legger trykk på DadelDHura. Eller KhaTMaNDu.

Fremdeles førsteinntrykk.

Noen av dere har kanskje hørt historier om å komme seg bort fra trafikkulykker fortest mulig. Det var et tilfelle av det dagen jeg kom hit. Historien forteller det var en bussjåfør som kjørte ned en unge. Ungen kom inn i dødvinkel for sjåføren. Foreldrene sto like ved. Sjåføren skal visst ha vært kjent blant de lokale. Han ble tatt ut av bussen, banket opp, bundet til noe tungt og kastet på elven. Drept av mobben. Det mest vanlige er likevel en betydelig økonomisk kompensasjon. Noe en behandler på et annet sykehus måtte ut med etter feilbehandling av en gravid dame. Hun ble overført til sykehuset jeg er på, men døde samme natt av blødningene. De fryktet han ble nødt til å rømme for å redde sitt eget liv.

Hilste på ordføreren i distriktet sist tirsdag. Han var tilstede på åpningsseremonien på cricket turneringen her i byen. Ikke at det er noe spesielt i seg selv å hilse på prominente folk, men det er visst alltid en eller annen «important person» tilstede ved offentlige arrangement her. Var det samme forrige lørdag på en «Parents day» ved en «boarding school»(privat skole) som jeg og Helen (en av de andre legene) dumpet innom. Tanken var å hilse på en gjeng som jobber for «Ungdom i oppdrag (YM)» i Nepal. Vi ble sittende helt foran, litt på siden, like ved bandet (YM-gjengen). Fikk med oss noen timers show. Litt lengre enn det halebein og ørene var forberedt for. De hadde en lagt inn en god parodi på turister i Nepal i hovedstykket. Hovedtema var verdien av utdanning, og da spesielt det å sende døtrene til high school.

Jeg er kommet i gang på sykehuset. Jeg trives midt oppi det ukjente. Mest observasjon hittil. Noterer. Repeterer engelske ord og uttrykk. Mye forskjellig. Drypp av keisersnitt og litt praktisk småkirurgi. Blitt en del babysjekker av nyfødte i og med at jeg har vært mest på «ob-ward» (obstetrikk). Morsomt med Moro-refleksen. Etter morgenrunden blir det kirurgisk poliklinikk eller out patients OPD (poliklinikk for alt mulig). Forsøker å være der det skjer. På denne tiden av året er det mest lungebetennelse, men tuberkulose, kreft, KOLS og brudd er ikke uvanlig heller. Trist når ca. 40 år gamle damer kommer med emfysem, pga røyk fra matlaging. Kjøkkenbål innendørs uten pipe.

Det er helseassistenter som stort sett jobber på OPD. Silingsfunksjon. En helseassistent er en tre års utdannet person som tar seg av diagnostikk og evt. oppstart av behandling. Om de lurer på noe tar de kontakt med en lege. Sykehuset har funksjon som allmennlegekontor, akuttmottak, poliklinikk, medisinsk avd., småkirurgi, fødselshjelp, helsefremmendearbeid, eget kontor for tuberkulose/lepra behandling, radiologi (røntgen og ultralyd). Det er mange pasienter, hver dag. Litt mindre siste dager pga hinduhøytiden "Dasain" som begynte fredag.

«Ob-ward» er viktig ved sykehuset. Kvinnene (familiene...) får penger av myndighetene for å føde på sykehuset eller helsestasjoner ute blant landsbyene. Det hjeper. Men det har også sine baksider hvor lokale helsestasjoner prøver å sette igang fødsler alt for tidlig i den hensikt å tjene noen tusen rupee.

Når ressursene ikke strekker til ved sykehuset, henvises/anbefales pasientene å reise til et større sykehus. Men det koster penger. Noe ikke alle kan betale for. Ingen trygdeordninger. Økonomi bestemmer også behandling på sykehuset. Har de råd til medisin eller ei?

Privatlivet er noe for seg. Jeg klarer ikke la være å forundre meg over pasienter som forstyrrer andre pasienter eller tar del i deres historie. Se for deg at du sitter på et lite rom, slitt gulv, falmede vegger. Ikke større enn at du får plass til en liten pult, en kort undersøkelsesbenk og to stoler og to krakker. Pasient på krakken. Kanskje sitter det en helseassistent ved siden av på den andre stolen. Dere har begge hver deres pasient. Bak står det kanskje en pasient i kø, inne på samme rom. Gjennom døren er det noen som åpner for å se hva som skjer. Inn den andre døren på motsatt side kommer en som har vært til undersøkelser. Og forventer svar på dem straks han eller hun kommer inn døren. Det blir en liten avbrytelse i konsultasjonen. Du svarer eller ber den ventende pasienten om å sette seg på undersøkelsesbenken. Eventuelt gå ut av rommet. Du fortsetter så med pasienten som hadde din opprinnelige oppmerksomhet.

Jeg lurer på hva pasientene tenker selv. Er det noe de bare har blitt vant til eller bare må godta? For meg blir det rart, veldig rart. Men jeg er gjest og prøver å tilpasse meg. Har likevel noen grenser for meg selv. Som da jeg stelte en liten baby med myelomeningocele. Hele posten vet om ungen med «posen» på ryggen. Inn kommer en far til en annen nyfødt unge. Står bak meg først. Jeg sier hei. Så skal han til å løfte på teppene for å se, bare se. Lurer på hva han tenkte da jeg hindrer ham. Noen meter bortenfor sitter en fortvilet mor. Tror hun er mest lei seg for barnets tilstand.

Det er annerledes, definitivt. Lurer på hva jeg egentlig får med meg av hva som skjer, kommentarer og relasjonene. Hva pasientene egentlig tenker? Språkbarrieren gjør det ikke enklere. Godt å ha noen andre «bedeshier» som har vært her lengre enn meg og kan forklare.

Kulturforskjell er det for meg, men det er det også for landsbyboerne som kommer langsveisfra. Mange inntrykk og spørsmål. Det er skremmende for unge kvinner å komme til sykehuset for å føde. Ser det på dem også. Fremmede omgivelser, lukter og inntrykk. Stressituasjon. Spesielt om du også får beskjed om keisersnitt. Folk rundt som ser på og lurer. Men de ser ut til å bry seg om hverandre. Ta vare på hverandre. Kulturkollisjoner blir det også når skolemedisinen kræsjer med gamle skikker. Sykepleierne forsøker å forklare og håper mor, far og svigermor får det med seg. Svigermor (mor til far) har en betydelig myndighet for hva som skjer i en familie. Det er ikke lett å forandre på innarbeidete vaner som ikke alltid er til det beste for barn eller mor.

Kvelden jeg skrev forrige lengre blogginnlegg bodde tre lokale nepalesere i gjestehuset. De jobber for organisasjoner som fremmer folkehelsen i Nepal. De kan få gjort mye med få ressurser som kan gjøre livet litt enklere for mange. På sykehuset er det enkelt casene man lindrer/behandler. Flere av dem burde aldri ha trengt sykehusbehandling. Som rent drikkevann, rent vann til matlaging, god håndhygiene, næringsrik og variert mat. Gode helsetjenester nærmest der folk bor. De er også i kontakt med universiteter i utlandet for utvikling av billige medisinske tester (blodprøver etc...).

Et problem de står overfor er gamle overbevisninger. Et spesielt eksempel er fra en avsidesliggende landsby hvor struma er vanlig. Der får du ikke giftet deg om du ikke har det.

Skulle gjerne prøvd å skrive fra en pasients øyne, men det blir bare spekulasjon å skildre følelsene og tankene de har. Kanskje senere.

I går var jeg innom en av restaurantene nær sykehuset. Fungerer også som oppholdsrom for pasienter som er innlagt. Spesielt pasienter som får "charity" fra sykehuset, da de ikke har penger. Med hjelp av et kamera og en som sang ble det god stemning, så de ikke trenger å tenke på "problemene".

Det ble mest om sykehus og slikt denne gangen. Av bildene ser dere litt av det som skjer utenfor sykehuset.

Nye bilder fra Dadeldhura