slanger og tid

Rare ting skjer. Hva i all verden skal jeg skrive om? Har du noen ønsker?

Ukens historie må være slangen som kom opp i kloakksystemet. Min versjon av historien fortsetter med hvordan den kom svømmende opp i do. Heldigvis rakk jeg å gripe rundt halsen på den før den bet meg i underlivet. Adrenalinet strømmet gjennom kroppen min. Det hadde nok vært sykt vondt, men jeg klarte å avverge det :) Må huske å ha kamera klart neste gang.

et stykk død slange

Jeg teller ikke dager, men ut fra antall dager på tur i dagboken er jeg snart halvvegs på min Asiareise. Over halvvegs i Dadeldhura. Får meg til å tenke over hva jeg bruker og hvordan jeg vil bruke tiden. Den har gått fort (en klisje med sannhet). Dagene går unna. Heldigvis varierer de. En dag skjer det mye, en annen dag kan være veldig rolig. Hverdagsliv. Prøver å lære meg de kulturelle kodene. Namaste holder det å si en gang. Sykehuset, nye opplevelser, lese nettaviser hjemmefra (veldig greit å ikke være i Bergen de verste høstværmånedene). Leser bøker. Blitt en bok i uken. Og besøk om kveldene. Blir litt bedre kjent med folk. Til og med tid til å tenke litt. Og det er ikke dumt. I og med at jeg kan styre dagene mye selv, så er det ikke noe problem å dra tempoet veldig ned eller opp.

Gjestehuset har vært fylt med folk i helgen. Ledelsen i organisasjonen som driver sykehuset. En av dem blir her til onsdag. Og imorgen kommer en ny gruppe for å sove en natt. Og torsdag kommer husvertene tilbake. De har med seg nye gjester. Da får jeg også en «levering» med Oreo kjeks fra Kathmandu :) Lunsjen idag var en slags finanslunsj med han som er igjen. Lærte om lønn og økonomiske utfordringer i landet. Gjennomsnittsinntekten i Nepal er 330 dollar året.

På sykehuset har det vært relativt stille. Assistert noen keisersnitt denne uken også. Vært med på noen prosedyrer. Utenom det er det rolig. Pasientene er opptatt med innhøsting på jordene og det er en ny festival på trappene neste helg. De to største høytidene med bare et par ukers mellomrom. Monsuntiden var over rett før jeg kom. Det blir mindre infeksjoner og som en domino effekt færre pasienter. Det kommer en og annen pasient med stygge sår på foten. Noen kommer så sent at amputasjon blir beste alternativ. De blir henvist videre. Noen vil gjerne ha garanti for å bli frisk før de legges inn. Det får de ikke. Nå blir det mye KOLS med komplikasjoner, lungebetennelse og fallskader.

«Lite» pasienter gir mulighet til å «henge» i solhagen med dem andre. Jeg skjønner ikke akkurat alt de sier. Nesten ingenting er vel bedre å si. Om de putter inn et engelsk ord, så har jeg en anelse om hva det dreier seg om. Eller bruker noen av de enkle ordene jeg har lært meg. Noen ganger har de snakket om meg og ler litt. Jeg kan bare smile og si noe på engelsk tilbake eller ok på nepalesisk. Noen som kjenner seg igjen i det på tur?

Etter kirken i går spaserte jeg rolig tilbake mot gjestehuset. I gaten ned mot sykehuset satt jeg meg ned ved et av hotellene. Hotell betyr at de har overnattingsplass i kjelleren. Restaurant og kiosk på dagtid. Ble sittende på en benk i solskinnet og prate løst og fast med noen av de lokale jeg er blitt kjent med. Jevnaldrende (yngre for det meste). Folk kom og gikk. Lærte meg noen nye nepalesiske ord. Fikk servert litt «chea». De kaller meg «Tirband» = Pil + skog direkte oversatt. Bruker det som fornavn. Og et indisk kastenavn som etternavn. Får ikke til å stave det. Noe på «C».

Neste helg skal jeg være med på en årlig stor ungdomskonferanse i Doti. En «nabo»by – tre til fire timers kjøretur herfra. Tror de vil ha meg med på et drama eller en sang. Vi får se på det. Jeg gleder meg iallefall til å bli med på tur. Må prøve å få kjøpt meg en fotball. Håper de har det her i byen.

Med tanke på turen har jeg «bestilt» meg en sovepose fra Thamel i Kathmandu. Satser på at husvertene er fremme før avreise. Kan aldri vite med vegene her. Heldigvis er monsunen over så det burde gå bra. Om du spør om vegen til et sted er det viktigere å bruke tid som avstand enn kilometer. Busstid, biltid, motorsykkeltid, vandretid. Leste i en bok at noen steder nevnes avstand som tiden med antall piper en lokal mann kan røyke til fots før du er fremme.

Angående tid – det er vintertid i Norge nå. Det er plutselig blitt en time mer mellom meg og deg (du som er i Norge). Fem timer minus et kvarter for dem som lurte. Lurer på hvor mange som har glemt å skru klokken mot sommeren? Gjorde du?

Tidligere i uken fikk jeg en kommentar på at jeg spiser mye. De (hushjelpen og nabohushjelpen) liker det. Kunne bare smile igjen. Blir en del mat på meg. To store måltid om dagen pluss frokost og noe godt. Funnet meg en god kjekspakke til under 1 kroner stykket. Kommer nok helt sikkert hjem som en rund ball. Bare vent og se ;)

Om du har lyst å jobbe i utlandet så ikke nøl for enten en kort eller lengre periode. ALLE typer yrker kan brukes. Og om du vil støtte en god sak er det verdt å gi noen kroner til HDCS.

Har ikke blitt så mange bilder fra siste uken. Har puttet dem inn i uke tre albumet. Sjekk gjerne ut:)

magen fungerer

Tur til en av landsbyene (Dumara). Overnattet. Masse lyder, lukter og en blinkende stjernehimmel. Navnet på landsbyen er visst oppkalt etter to lik de fant i jungelen (skogen), da den ble bygde for mange, mange år siden. Du = to og mara = død. Ikke det mest innbydende navnet synes jeg, men folk virker å være hyggelig og har omsorg for hverandre. Kan se landsbyen fra gjestehuset på en ås i horisonten.

Ingen diare eller magesjau hittil :)

korte oppdateringer - hverdagsliv

Utrolig nok over en måned siden jeg reiste fra Norge. Det skjer litt hver dag. Mye likt det jeg har fortalt før, men brillene mine forandres noe.

Siste ukene har det også vært Dasainhøytid. Færre pasienter og roligere i gatene. Folk har vært hjemme i landsbyene sine. Jeg fikk med meg ofring av okser forrige fredag.

Minneverdig hendelser herfra siste to ukene var besøket hos en av helseassistentene. Invitert hjem til landsbyen familien bor i. Fikk bo på sønnens rom. Servert kvelds på en forhøyet platting utenfor huset under tak. God temperatur ute på kvelden. Middagen laget i kjøkkenet rett ved siden av på tradisjonelt vis. Spiste en hårete/taggete grønnsak. Pussig følelse i munnen. Smakte godt. Det var bra å sove i landsbyen og komme tettere inn på hverdagslivet. 

Henger litt med noen av helseassistentene. Tiden går og vennskap bygges. Bra det.

Angående kultursjokk, så har det gått bra. Vært på tur før. Hadde likevel en «kultursjokk»dag forrige søndag. Gjorde nesten ingenting. Skikkelig daff dag. Lite mat. Var ikke mange meter jeg gikk den dagen.

Det kommer en liten gruppe på besøk kommende uke. De andre i huset er bortreist i to uker. Det er stille her på kvelden. Utenom musene som krabber over taket. Og den jeg hørte spise treverk på badet i går kveld og nå mens jeg skriver blogg. Da jeg skulle på do igår så jeg den suse ned i et hull og i sted klatret den opp på varmtvannstanken. Musefeller hjelper ikke. Den har ikke spist klærne mine eller annet.... ennå. Rottegift er visst vanskelig å få tak i.

To nordirske jenter var på besøk forrige uke (datter til husvertene). De har hatt et «gap» år. Reiser hjem om noen uker etter et år i Thailand, Australia og New Zealand. Jobbet underveis for å ha råd til å reise videre. De kom fra India etter noen måneder i Australia og New Zealand. Jeg fikk veldig lyst til å reise dit.

Mange barn på sykehuset. Veldig variert bilde av tilstander. Lungebetennelse er en "standard" sykdom. Under monsunen var det mer vanlig med tyfoid feber og lignende. Det har vært flere "moments" og skjebnesvangre historier jeg kommer til å huske godt, men det får jeg heller fortelle om når jeg kommer hjem.

Mat er det noen av dere som lurer på. Jeg spiser mye forskjellig. Tradisjonelt lokalt og litt vestlig. Mye Dhal Bhat (linser og ris), Alu Prati, Roti osv... Det går mest i vegetarmat her. Frokosten blir mest vestlig med skiver . Banankaken er nå min favoritt :)

Jeg er alene, men ikke ensom, på tur. Det er en annerledes erfaring. Merkes vel best når man oppleveler noe spesielt eller morsomt. Du ser deg til siden og det er ingen å dele øyeblikket med. Ingen er å ta i. Det har blitt mange gode minner med dem jeg er med her, men det er nå likevel litt annerledes enn noen du reiser "hjem" igjen med.

Ellers er vinteren på veg. Uten snø vel og merke. Solen går tidligere ned om kveldene. Temperaturen er fallende. Til og med på dagtid. Jeg går ikke lenger barfot om kveldene og sitter med ullgenser og teppe på meg nå.

Nye bilder og en video lastet opp

"Random" bilder etter en ny uke i Dadeldhura.  Sjekk ut!!

Ny video lastet opp. Oppdatering fra Dadeldhura fra hengekøyen;)

Oppdatering av blogg kommer sikkert ila uken ;)

en uke til ende

En nye uke fra sykehuset

Det er søndag. Jeg har fri. Lørdag er fridag i Nepal. Blitt tredje helgen i Nepal. Over en uke siden jeg kom til Dadeldhura. Langt navn å skrive det. Dadeldhura – Da del dhu ra. Legg trykk på konsonantene og lange vokaler. DaaDeLDHuuRaa. Tar litt lengre tid enn om du bare legger trykk på DadelDHura. Eller KhaTMaNDu.

Fremdeles førsteinntrykk.

Noen av dere har kanskje hørt historier om å komme seg bort fra trafikkulykker fortest mulig. Det var et tilfelle av det dagen jeg kom hit. Historien forteller det var en bussjåfør som kjørte ned en unge. Ungen kom inn i dødvinkel for sjåføren. Foreldrene sto like ved. Sjåføren skal visst ha vært kjent blant de lokale. Han ble tatt ut av bussen, banket opp, bundet til noe tungt og kastet på elven. Drept av mobben. Det mest vanlige er likevel en betydelig økonomisk kompensasjon. Noe en behandler på et annet sykehus måtte ut med etter feilbehandling av en gravid dame. Hun ble overført til sykehuset jeg er på, men døde samme natt av blødningene. De fryktet han ble nødt til å rømme for å redde sitt eget liv.

Hilste på ordføreren i distriktet sist tirsdag. Han var tilstede på åpningsseremonien på cricket turneringen her i byen. Ikke at det er noe spesielt i seg selv å hilse på prominente folk, men det er visst alltid en eller annen «important person» tilstede ved offentlige arrangement her. Var det samme forrige lørdag på en «Parents day» ved en «boarding school»(privat skole) som jeg og Helen (en av de andre legene) dumpet innom. Tanken var å hilse på en gjeng som jobber for «Ungdom i oppdrag (YM)» i Nepal. Vi ble sittende helt foran, litt på siden, like ved bandet (YM-gjengen). Fikk med oss noen timers show. Litt lengre enn det halebein og ørene var forberedt for. De hadde en lagt inn en god parodi på turister i Nepal i hovedstykket. Hovedtema var verdien av utdanning, og da spesielt det å sende døtrene til high school.

Jeg er kommet i gang på sykehuset. Jeg trives midt oppi det ukjente. Mest observasjon hittil. Noterer. Repeterer engelske ord og uttrykk. Mye forskjellig. Drypp av keisersnitt og litt praktisk småkirurgi. Blitt en del babysjekker av nyfødte i og med at jeg har vært mest på «ob-ward» (obstetrikk). Morsomt med Moro-refleksen. Etter morgenrunden blir det kirurgisk poliklinikk eller out patients OPD (poliklinikk for alt mulig). Forsøker å være der det skjer. På denne tiden av året er det mest lungebetennelse, men tuberkulose, kreft, KOLS og brudd er ikke uvanlig heller. Trist når ca. 40 år gamle damer kommer med emfysem, pga røyk fra matlaging. Kjøkkenbål innendørs uten pipe.

Det er helseassistenter som stort sett jobber på OPD. Silingsfunksjon. En helseassistent er en tre års utdannet person som tar seg av diagnostikk og evt. oppstart av behandling. Om de lurer på noe tar de kontakt med en lege. Sykehuset har funksjon som allmennlegekontor, akuttmottak, poliklinikk, medisinsk avd., småkirurgi, fødselshjelp, helsefremmendearbeid, eget kontor for tuberkulose/lepra behandling, radiologi (røntgen og ultralyd). Det er mange pasienter, hver dag. Litt mindre siste dager pga hinduhøytiden "Dasain" som begynte fredag.

«Ob-ward» er viktig ved sykehuset. Kvinnene (familiene...) får penger av myndighetene for å føde på sykehuset eller helsestasjoner ute blant landsbyene. Det hjeper. Men det har også sine baksider hvor lokale helsestasjoner prøver å sette igang fødsler alt for tidlig i den hensikt å tjene noen tusen rupee.

Når ressursene ikke strekker til ved sykehuset, henvises/anbefales pasientene å reise til et større sykehus. Men det koster penger. Noe ikke alle kan betale for. Ingen trygdeordninger. Økonomi bestemmer også behandling på sykehuset. Har de råd til medisin eller ei?

Privatlivet er noe for seg. Jeg klarer ikke la være å forundre meg over pasienter som forstyrrer andre pasienter eller tar del i deres historie. Se for deg at du sitter på et lite rom, slitt gulv, falmede vegger. Ikke større enn at du får plass til en liten pult, en kort undersøkelsesbenk og to stoler og to krakker. Pasient på krakken. Kanskje sitter det en helseassistent ved siden av på den andre stolen. Dere har begge hver deres pasient. Bak står det kanskje en pasient i kø, inne på samme rom. Gjennom døren er det noen som åpner for å se hva som skjer. Inn den andre døren på motsatt side kommer en som har vært til undersøkelser. Og forventer svar på dem straks han eller hun kommer inn døren. Det blir en liten avbrytelse i konsultasjonen. Du svarer eller ber den ventende pasienten om å sette seg på undersøkelsesbenken. Eventuelt gå ut av rommet. Du fortsetter så med pasienten som hadde din opprinnelige oppmerksomhet.

Jeg lurer på hva pasientene tenker selv. Er det noe de bare har blitt vant til eller bare må godta? For meg blir det rart, veldig rart. Men jeg er gjest og prøver å tilpasse meg. Har likevel noen grenser for meg selv. Som da jeg stelte en liten baby med myelomeningocele. Hele posten vet om ungen med «posen» på ryggen. Inn kommer en far til en annen nyfødt unge. Står bak meg først. Jeg sier hei. Så skal han til å løfte på teppene for å se, bare se. Lurer på hva han tenkte da jeg hindrer ham. Noen meter bortenfor sitter en fortvilet mor. Tror hun er mest lei seg for barnets tilstand.

Det er annerledes, definitivt. Lurer på hva jeg egentlig får med meg av hva som skjer, kommentarer og relasjonene. Hva pasientene egentlig tenker? Språkbarrieren gjør det ikke enklere. Godt å ha noen andre «bedeshier» som har vært her lengre enn meg og kan forklare.

Kulturforskjell er det for meg, men det er det også for landsbyboerne som kommer langsveisfra. Mange inntrykk og spørsmål. Det er skremmende for unge kvinner å komme til sykehuset for å føde. Ser det på dem også. Fremmede omgivelser, lukter og inntrykk. Stressituasjon. Spesielt om du også får beskjed om keisersnitt. Folk rundt som ser på og lurer. Men de ser ut til å bry seg om hverandre. Ta vare på hverandre. Kulturkollisjoner blir det også når skolemedisinen kræsjer med gamle skikker. Sykepleierne forsøker å forklare og håper mor, far og svigermor får det med seg. Svigermor (mor til far) har en betydelig myndighet for hva som skjer i en familie. Det er ikke lett å forandre på innarbeidete vaner som ikke alltid er til det beste for barn eller mor.

Kvelden jeg skrev forrige lengre blogginnlegg bodde tre lokale nepalesere i gjestehuset. De jobber for organisasjoner som fremmer folkehelsen i Nepal. De kan få gjort mye med få ressurser som kan gjøre livet litt enklere for mange. På sykehuset er det enkelt casene man lindrer/behandler. Flere av dem burde aldri ha trengt sykehusbehandling. Som rent drikkevann, rent vann til matlaging, god håndhygiene, næringsrik og variert mat. Gode helsetjenester nærmest der folk bor. De er også i kontakt med universiteter i utlandet for utvikling av billige medisinske tester (blodprøver etc...).

Et problem de står overfor er gamle overbevisninger. Et spesielt eksempel er fra en avsidesliggende landsby hvor struma er vanlig. Der får du ikke giftet deg om du ikke har det.

Skulle gjerne prøvd å skrive fra en pasients øyne, men det blir bare spekulasjon å skildre følelsene og tankene de har. Kanskje senere.

I går var jeg innom en av restaurantene nær sykehuset. Fungerer også som oppholdsrom for pasienter som er innlagt. Spesielt pasienter som får "charity" fra sykehuset, da de ikke har penger. Med hjelp av et kamera og en som sang ble det god stemning, så de ikke trenger å tenke på "problemene".

Det ble mest om sykehus og slikt denne gangen. Av bildene ser dere litt av det som skjer utenfor sykehuset.

Nye bilder fra Dadeldhura

kort og greit

Andre regler her. Idag har jeg vært med på en cricket kamp. Fikk ikke spille. Det andre laget skal visst ha funnet på en regel om at jeg ikke fikk være med å slå. Angivelig fordi de trodde jeg var god. Og jeg har jo aldri vært på en cricket bane. En ting som er sikkert er at jeg ble solbrent. Godt og varmt i fjellene her.

Det er blitt mange inntrykk fra første uken i Dadeldhura. Kommer snart...

Nå begynner også å komme noen videoer. Har litt etterslep fra Kathmandu. Kommer nok noen fra Dadeldhura etterhvert ;)

Nepal videoer